Mange hyttefolk har tatt den fine skituren til utsikten mot Ørsdalen. Turen er like fin om sommeren, selv om en da må beregne noe mer tid (ca 5 – 6 timer). Men da kan en også oppleve fine heiområder og fornemme den betydningen bruken av heia hadde for folk i gamle dager. Derfor er en det tatt med en del om bøndenes bruk av teigene sine i heia og ferdselsveien over til Ørsdalen i dette turforslaget.
Heia over til Ørsdalen er blitt brukt av folk i uminnelige tider. Allerede i steinalderen ble det drevet jakt på villrein her oppe. Den gang lå heia i utkanten av innlandsisen like ved og villreinen var tallrik her oppe mot breen. Utover i jernalderen vet vi fra arkeologiske funn at folk bosatte seg både i Gyadalen og i Egelandsdalen. Heia ble selvsagt også da brukt til jakt og fiske i tillegg til det enkle jordbruket ned i dalen.
På 900-tallet flyktet som kjent etter tradisjonen Astrid Eriksdotter fra Obrestad på Jæren over heia med det lille barnet sitt – kongsemnet og den senere så kjente vikingkongen Olav Tryggvason. Astrid tok denne gamle indre hovedvei til Østlandet over Lauperak og Gya fordi den var sikrere mot fiender enn hovedveien nærmere kysten. Astrid hadde flere menn med seg på flukten østover. Følget fikk losji og mat fra vennligsinnede bønder i dalen.
Under Svartedauen døde svært mye av folket i Norge og gårdene i Gyadalen ble ganske sikkert også lagt øde.
Skriftlige kilder fra 1600-tallet forteller at Gunnar var den første kjente oppsitteren i Egelandsdalen. Trolig lå hans gård omtrent der Gunnar og Johans gårder ligger i dag. Og det er her ved grinda til utmarka til Johan Egelandsdal at ferdselsveien over heia starter.
Ferdselsveien følger stien og skiløypa opp brekka til den steinen vi hyttefolk kaller Appelsinsteinen. Herfra er det fin utsikt over dalen. Det er tungt å gå opp brekke så her passer det å ta en pause. Dersom vi skal helt til Ørsdalen, så gjelder det å spare på kreftene.
Herfra har vi bare et lite men seigt stykket opp til bakkekammen over mot Egelandsdaltjernet. Det er kanskje derfor denne biten av ferdselsveien kalles Seigre. Når vi fra Appelsinsteinen ser oppover Seigre så har vi Seigre-steinen på høyden like til høyre. Noen hyttefolk kaller denne steinen for Flagg-steinen.
Til venstre på en høyde som er kalt Vareberg ligger Rundesteinen – en meget iøynefallende flyttblokk fra istiden. Ettersom denne steinen har fått så rund form, så må den ha blitt fraktet ganske langt av en stor breelv under innlandsisen.
Både store og små fra gårdene i Egelandsdalen har mange ganger strevd seg opp brekka. Gunnar sin far Karl hadde slåtteteiger og to høyløer her på Seigre. Store og små måtte være med i slåtten. Ofte gikk Egelandsdalsfolket over heia for å besøke venner og slekt i Ørsdalen. Sauene måtte også etterses og av og til dro de også på heia for å fiske. Og om vinteren satte bøndene fra Egelandsdalen sine rypesnarer her oppe.
Bønder fra Heskjestad brukte ferdselsveien som driftevei for sau til sommerbeite i Sirdal. Ved Seigre var det godt med gras, så her har gjetere og fe tatt seg en velfortjent hvil.
Fra bakkekammen over mot Egelandsdalstjernet går ferdselsveien over Teinebekken, langs vannet og følger dalføret innover mot Krokevann. Ved Teinebekken er stien litt vanskelig å finne, men dalføret innover er et naturlig veivalg. Navnet Teinebekken tilsier at det tidligere har vært mye fisk både i bekken og i Egelandsdalstjernet. Oppsitterne på Ole sin gård har en teig ved Fisketjernene lengst oppe i Teinebekken. Denne teigen var meget verdifull fordi det her var lett å ta fisken i teiner.
Ferdselsveien går fra dalføret mot Krokvann opp Vegedalen mot kommunegrensen til Bjerkreim. I Vegedalen hadde Karl Egelandsdal – far til Gunnar – en slåtteteig og en høystakk. ”De stekte høyet” sa de gamle. Dvs de la høyet i stakk. Så la de torv oppå stakken med steiner oppå for at høyet skulle holde seg tørt. Ved den fine furua i Vegedalen er det fint å ta en pause. Det er ofte så lite vind i denne dalen at hyttefolk har kalt Vegedalen for ”Den stille dal”. På Karl sin tid arbeidet om sommeren både voksne og unger med å slå og samle gras både i liene og oppe i knutene. Og om vinteren kjørte Karl høyet til gards med hest og slede. Med litt detektivarbeid kan en kanskje finne de steinene Karl la oppe på høystakken sin her i Vegedalen.
Ved vannskillet øverst i Vegedalen passerer vi kommunegrensen mot Bjerkreim. Heia herfra mot Ørsdalen eies av Vassbø-gårdene og langs ferdselsveien kan vi finne slåtteteigene og høyløene til både Lars og Jakob Vassbø. Her ved vannskillet kan vi igjen tenke over hvor viktig heia var for bøndene i dalen i gamle dager. Hver gård hadde store heiområder. På noen teiger var det godt med høy, på andre var det vedaskog og ved noen teiger var det svært godt beite. Vi forstår at heia ga verdifulle og nødvendige tilskudd til gårddriften nede i dalen.
Bøndene i dalen har i lang tid brukt heia som sommerbeite for sau og geit. Sauene ble sluppet ut på egen hei, men var ikke alltid lette å finne igjen ved sauesamlingen. Da hjalp bøndene i Ørsdalen og Egelandsdalen hverandre og vennskapsbånd ble knyttet. Og når de kom ned i nabodalen, så ble de kjent med hverandres familier. For spreke karer – og jenter med – så er ikke veien over heia lang når det er noe som lokker. Kanskje var det en juletrefest på skolehuset i Egelandsdalen eller i Ørsdalen som det skulle ha vært kjekt å være med på. Og så fant de unge hverandre. Slik finner vi i dag at familier fra Ørsdalen og Egelandsdalen er inngiftet med hverandre. Helt opp mot siste verdenskrig så har vi eksempler på slike frierferder over heia da Torvald fant sin Borghild fra Hovland i Ørsdalen. Og fra tidligere da Ingeborg Larsdatter fra Egelandsdalen giftet seg med ”Litl Ola” Vassbø fra Ørsdalen.
Ferdselsveien i lia ned mot Krokvann er stedvis noe vanskelig å finne. Når vi passerer bekken oppe i lia så er vi ved Ormeslåtten og restene etter høyløa til Lars Vassbø. Lars slo også gras og hadde høystakker i de gode grasliene ned mot Bessetjern. Restene etter høyløa til Lars er ikke lette å finne. Men en pause her og litt detektivarbeid kan kanskje gi resultater. Når vi kommer ned til Krokvann så finner vi lett restene etter løa til Jakob Vassbø like ved stien og ute ved neset. Når de fra Vassbø kjørte høyet hjem med hest og slede på vinteren, så dro de over Fiskeløysevann og derfra rett ned til bygda. Dette var den beste vinterveien fordi veien om Haraholet var for bratt for hest og lass. Fra løa til Jakob er stien tydelig langs Krokvann og ut draget mot Ørsdalen. Helt framme ved bakkene ned til Ørsdalen går stien opp i ”Haraholet”. Fra Haraholet kan vi se ned mot Klumpen – heimestølen til de på Vassbø. Selvsagt går vi også opp på Litle Fonnaknuten og nyter den fine utsikten derfra. Litle Fonnaknuten er det naturlige endepunkt for en tur over mot Ørsdalen både sommer og vinter.
Mens vi tar en pause her kan vi tenke på at Vassbø-folket nyttet rogneliene opp for stølen sin ved Gjuvvannet til å skave bark til kufor. Bøndene jaktet også noe på storfugl og rype, men det beste resultatet ga nok snarefangsten. Bøndene satte også ut revesakser. Reven tok ofte rypekyllingene og av og til også lam. For rypene og et fine reveskinn kunne bøndene få en god pris. Dette var kjærkomne kontanter i en ellers slunken naturalhusholdning.
Vi kan også tenke på at før det kom fast båtskyss over Ørsdalsvannet så var ferdselsveien over heia kvikkeste veien ut av bygda for folk fra Ørsdalen. Over til Mydland og Tonstad var veien heller ikke lang. Ikke rart da at unger fra Bjordal ble døpt i kirken på Tonstad.
Til og med en gang i 1940-årene – da båten ikke gikk – så gikk båtfolket over til Egelandsdalen for å hente posten som skulle til Ørsdalen.
Bøndene i Ørsdalen måtte hente sitt hustømmer og –materialer fra Finnsnes-skogen ved Tonstad. Materialene ble da kjørt med hest over Mydland og Homme og videre over Fiskeløysevann og ned i til Ørsdalen. Kanskje fikk da ørsdølene husly på Homme på veien og nye bekjentskap kunne knyttes og gamle fornyes. Ørsdølene var også om sommeren innom Homme ettersom Vassbø-gårdene i gamle dager hadde støl på Mydland.
Slik ser vi at heiagården Homme likevel ikke ligger så langt unna allfarvei som en ellers har lett for å tro. Heiagården Homme ble ryddet av Salve med hjelp av den ti år yngre broren Sigbjørn seint på 1820-tallet. Denne Sigbjørn Sigbjørnsen Eikelandsdalen er morfaren til den kjente dikteren Sigbjørn Obstfelder og dikteren er oppkalt etter han. Noe tid etter at Sigbjørn hadde giftet seg med Jørgine Taraldsdatter fra Eik i Lund, så flyttet familien til Egersund. Der ble Serine Sigbjørnsdatter – mora til dikteren født i 1836. Filosofer litt over at dikteren sin morsslekt har tilknytning til Egelandsdalen og Homme dersom du går over Sigbjørn Obstfelders Plass nær Domkirken i Stavanger.
På tilbaketuren kan vi gå samme vei vi kom, men det er mye kjekkere å ta en rundtur om Fiskeløysevann, selv om det ikke er noen god sti der. Men noen tråkk finnes både etter mennesker og dyr og da er det fornuftig å følge disse. Det er en fordel om en til denne rundturen har med kart. Da er det lettere å ta seg fram og fra kartet kan en lese seg til mange opplysninger.
En kommer greitt opp mot Fiskeløysevann ved å dreie over høydedraget Store Fonni. Hold godt ut mot Ørsdalen slik en kommer ut på østsiden av vannet. Følg tråkket langs vannet til vannskillet over mot Bessetjernet. Ta så draget over mot Nystøl – også det en støl under Vassbøgårdene – og videre ut mot skiløypetraseen ved Fisketjørnene. Teinebekken leder oss så mot nedre Fisketjørn og derfra til Eikelandsdaltjørn. Og da er vi snart tilbake på hyttefeltet etter en fin tur.
15.juni 2010 Jan Movold
PS! Dersom du har kommentarer, rettinger eller tilføyelser til det som her er beskrevet, så vennligst ta kontakt !